hjem home galleri gallery cv/nyheter cv/news bøker books tekster texts contact/links
My own text from katalogue 2006. Norwegian and English versjon
Om å lage tepper
Alle teppene mine er laget av tovet ullstoff. For det meste fotkluter brukt i det militære. Stoffet farges inn, klippes til, pusles ved siden av hverandre og limes fast ved hjelp av vliselin. Alle bitene syes deretter sammen for hånd.
Jeg er mest glad i å sy. Mens jeg syr gleder jeg meg til å bli ferdig så jeg kan komme i gang med å tegne et nytt teppe. Derfor syr jeg fort og tar med sytøyet overalt. Jeg er en utålmodig tegner fordi jeg er så spent på å se fargene i stoffet. Ofte klipper jeg i halv-tørt nyfarget stoff fordi jeg ikke klarer vente til det tørker helt. Klippingen er gøy, men litt nifst, jeg kan fort ødelegge masse stoff og det blir alltid litt annerledes enn jeg har trodd på forhånd. Derfor klipper jeg kjapt, for jeg er så spent på å lime sammen lappene og se hvordan det blir. Riktig inntrykk får jeg ikke før hele teppet er klippet ferdig, derfor haster det. Kan hende må jeg gjøre om mange ganger, og det liker jeg ikke, for jeg gleder meg jo til å begynne å sy igjen. Sånn er det.
About making Carpets
All my carpets are made of felted wool; mostly military-issue wool foot cloths. The material is dyed and cut to size; the pieces are placed side-by-side and glued with the adhesive and stabilizing interfacing Vliselin. Thereafter all the bits and pieces are sewn together by hand, as with appliqué.
I like sewing most of all. When I sew, I look forward to being finished so that I can start designing a new carpet. Therefore I sew very fast and take paraphernalia with me wherever I go. I’m an impatient draftsman because I can’t wait to see the colours in the material. Often I start cutting into newly dyed, half-dry material because I just can’t wait till it dries completely. Cutting the material is great fun but sort of daunting, because it’s easy to ruin a lot of material in no time, and it always turns out slightly different than I anticipated. I cut quickly because I’m impatient to glue the pieces together and see how it looks. I can’t get a proper impression of the whole thing before all the pieces for the carpet are cut, so it’s always a rush job. Sometimes I have to re-do this stage several times, and that’s a pain because I’m always looking forward to sewing again. That’s how it is.
Om tradisjonelle mønster
Lappetepper er den tekstile tradisjon som teknisk sett ligger nærmest mine arbeider. De var laget av rester, eller brukte filler. Alle lappene bar i seg minner om de plagg de engang hadde kommet fra. Lappeteppet var fillenes siste stoppested før skurebøtta eller bålet.
Statusen for disse teppene var nok lavere enn minneverdien. Det er ikke mange lappetepper som er bevart. Da bedre tider kom på 60-tallet, begynte folk å interessere seg for lappetepper igjen, denne gang ikke av nødvendighet, men av skaperglede. Inspirasjonen kom fra Amerika i form av oppskrifter. Mange av de mest brukte mønstrene har derfor amerikanske navn også her i Norge, som ”Log cabin”, Tumbeling blocks” og ”Crazy quilt”.
Crazy var det fordi man til vanlig forholdt seg til velordnede mønstre; symmetriske, rettlinjede og repeterende. Tekstil skulle forskjønne, skape trygghet, orden og velvære. Jeg fant et gammelt oppskriftshefte på nupereller som gikk under betegnelsen ”Frivolitetsarbeider”. Tenk det! At livet kunne opptre så stramt og velordnet at en nuperelle var frivol med sine små trådkrusseduller!! Uorden og rot var utenom normen, derfor fikk et mønster av uregelmessige lapper navnet ”crazy”.
Jeg laget et teppe med motiv av et landskap tolket gjennom det fasetterte mønsteret i ”Crazy quilt”. Jeg satte meg til å se på det, men for meg så dette langt fra ”crazy” ut?
I mine omgivelser er det langt mer galskap enn det et kantet landskap byr på. I kunsten, og i andre bilder som omgir meg, er de fleste rammer og system sprengt for lengst. Jeg tenkte en del på dette og på hvordan blikket vårt er endret i løpet av noen generasjoner. At vi nå kan hende er sløvet av hele tiden å takle og tåle kompliserte og sammensatte omgivelser. Vi orker ikke stille spørsmål med alt det underlige, aksepterer det uten spørsmål.
Egentlig trodde jeg at jeg hadde et ferdig teppe, da en fugl kom innom. Denne fremmede hørte ikke til i bildet og i min opprinnelige plan, og fuglen kunne vel vanskelig skjønne hvor han hadde landet. Når jeg forsøkte å se landskapet gjennom den fremmede fuglens øyne forandret landskapet seg for meg, og jeg så igjen ”the crazyness” rundt den.
Om vi forsøkte hardere på å se med andre blikk enn våre egne? Hadde vi hatt lettere for å se omgivelsenes mange fremtoninger?
About traditional patterns
Patchwork quilting is the textile tradition that technically lies closest to my artworks. Patchwork quilts were made out of scraps or used clothing. All the patches carried memories of the clothes they once came from, and the quilt was the cloth’s last stop before the mop-bucket or fire.
The status of these quilts was surely lower than their value in terms of memories, and not many patchwork quilts are preserved in Norway. When better times arrived in the 1960s, the interest in patchwork quilts revived, not out of necessity, but from a creative urge. Inspiration came from the USA in the form of recipes. Many of the most used patterns here in Norway therefore have American names: “Log Cabin”, “Tumbling Blocks” and “Crazy Quilt”.
Crazy it was, because one usually avails oneself of well-ordered patterns, symmetry, straight lines and reports. The textile was supposed to beautify, create a sense of safety, order and well-being. I found an old pattern book on tatting that was called “Frivolous Work”. Imagine that! Life could appear to be so strait and orderly that tatting was frivolous, with its little thread-curlicues! Disorder and confusion were unusual; therefore a pattern with irregular patches was called “crazy”.
I created a carpet with a landscape motif, interpreted through the faceted pattern of “Crazy Quilt”. I sat down to look at it, but for me it did not look crazy.
My environment is far more laced with madness than what a faceted landscape can offer. In artworks and other pictures surrounding me, most of the frameworks and matrix systems exploded a long time ago. I think quite a bit about this, and about how our way of seeing things changes through the course of a few generations. Now we have perhaps become insensitive due to always having to tackle and tolerate complicated and complex environments; we don’t exert the effort to ask questions about all that is strange. We accept without questioning.
Actually, I thought I had a finished work, but then a bird flew in. This foreigner didn’t belong in the picture according to my original plan, and the bird, of course, could hardly understand where he had landed. When I tried to view the landscape through the eyes of a foreign bird, the landscape changed for me, and I once again saw the craziness in it.
If we tried harder to see with the gaze of others rather than our own, would it be easier to see the environment in a more nuanced way?
Om hva vi kan lese i mønster
Mønster kan leses på mange måter - hvilken kultur det kommer fra, hvilken tid? Hvilket temperament møter du i mønsterets farger og rytmer? Noen mønster kan du følge som en myk bevegelse. Noen strammer ryggen, eller hakker av gårde. Noen lar deg slumre hen i letthet og drøm. Noen kan lekes med, andre kan telles og ordnes. Med noen mønster kan du danse, eller le. Noen gjør så du krymper deg av dårlige minner. Andre er så trauste og velkjent at du tenker at her er det godt å sitte, som blant venner.
About what one can read in a pattern
The pattern can be read in a number of ways—according to which culture it stems from, which era and which temperament. What do you meet in a pattern’s colours and rhythms? You can follow some patterns as though they were a supple movement. Some stiffen their necks, or stumble along. Some allow you to slumber in lightness and dreams. Some can be played with; others can be counted and ordered. You can dance with some patterns, or laugh. Some cause you to shrivel with bad memories. Others are so reliable and familiar that you think—here it is good to sit, like among friends.
Om drøm og virkelighet
De fleste tekstilmønster har motiver fra virkeligheten, oftest fra naturen. Men naturen er ikke gjengitt med alle sine kurver, deler og nyanser. I den virkelige naturen henger alt sammen, i tekstilnaturen framtrer elementene oppdelt, sortert og ryddet. Mønstrene er underlagt stiler, sortimenter, fargeskalaer og hensikter. Nettopp her, i den ofte overtydelige ”hensikten,” vil jeg at du ser etter historien. I tekstilenes hensikt ligger drømmen om en bedre verden, og i den lille målestokk også forsøket på å bidra til forbedringen. Kan hende kan det også kalles løgner, og fornektelser. Ingenting har bare en side. Det skinnende hvite lintøyet , de fyldige og friske kretongblomstene, markisen som fanger sollyset, den prektige bunaden.....
Jeg har ikke grønne fingre, men forsøker meg av og til allikevel selv om naturen ikke lar seg sjarmere av mine vårdrømmer om vakre blomster og struttende urter. Men jeg gir meg ikke! Når jeg ikke får det som jeg vil, pynter jeg rundt meg med kunstige blomster i vinduskarmen, eller syr dem inn i mine tekstiler. Jeg inngår et forbund med verden; -Joda, jeg vet godt jeg ikke gjør den store forskjellen, men jeg gjør så godt jeg kan. La gå at det er ”på lissom”, kunstig eller drømmespinn. Det er hva jeg kan få til. Det hjelper litt, i det minste - tenker jeg, og trolig tusener før og etter meg.
About dream and reality
The majority of textile patterns have motifs derived from reality, most often from nature. Yet nature is not rendered in all its curves, parts or nuances. In genuine nature everything hangs together; in textile-nature elements are divided up, sorted and organized. Patterns are subordinated to styles, sorts, colour-scales and intentions. Precisely here, in the often overly perspicuous intention, I want you to look for the story. In the textile’s intention there is the dream of a better world, and, in this small scale, also the attempt to help make things better. Perhaps it can also be called lies, or denials. There is never just one side to anything. The white, shining linen, the voluptuous and fresh cretonne flowers, the window blind that captures the sunlight, the magnificent national costume…
I don’t have a green thumb but I still try now and then, even though nature doesn’t allow itself to be charmed by my dreams of spring—about beautiful flowers and sprightly herbs. But I don’t give up! When it doesn’t turn out like I want, I decorate my environment with fake flowers in the windowsill, or sew them into my textiles. I enter into an alliance with the world; of course, I know what I do doesn’t make any great difference, but I do as well as I can. It’s sufficient that it be “sort of”; a fake or daydream. That’s what I’m good at. It helps a little, at least I think so, and surely thousands before and after me too.
Om ord
”Trygghet” og det ”vakre” er ord som stadig kommer opp når jeg studerer tekstiler. Som sukker og mel i kaker, er det trygge og vakre hovedingrediensene i så å si alle tekstiler mennesker har omgitt seg med.
- Med like stor regelmesighet er ”trygghet” og ”vakkert” dårlig ansette ord i store deler av vår vestlige kunsthistorie.
Forklaringen på det første er at tekstil alltid har gått i forbedringens tjeneste, og i den tjenesten har drømmen om det vakre og trygge vært en nødvendighet. Forklaringen på det siste ligger i at kunsten har satt ordet ”sannhet” høyere.
I bildet av den libanesiske kvinnen som møter sitt utbombede hjem kan det leses to, blant mange, sannheter. Steinørkenen viser krigens grusomme virkelighet. Den vakre, fargerike kjolen forteller sannheten om kvinnens lengsler og behov. Vi forstår at før omgivelsene og kjolen igjen kan ”gjenforenes” ligger det en lang fortelling av slit og smerte, hat og kjærlighet.
About words
Safety and the beautiful are concepts that continuously recur when I study textiles. Like sugar and flouer in cakes, the safe and the beautiful are the main ingredients in almost all the textiles human beings have surrounded themselves with. Yet with just as much regularity, safety and the beautiful are perceived as negative in much of our Western art history.
The explanation for why these concepts are leitmotifs in textile arts is that textiles have always been put to work for the betterment of a practical situation, and in that service, dreams of the beautiful and safe have been a necessity. By contrast, these concepts have withered in pictorial art because truth has received a hierarchically superior status.
In the picture of the Lebanese woman confronted with her destroyed home, at least two among many truths may be read. The pile of rubble points to the gruesome reality of war. The beautiful, colourful dress tells the truth about the woman’s longings and needs. We understand that before the environment and the dress can once again “reunite”, there lies a long story of toil, pain, hate and love.
Teknisk forklaring for applikasjonene.
Applikering er trolig ikke det riktig benevnelse på billedteppene mine. De ulik fargede stoffene legges ikke oppå hverandre, men klippes og pusles sammen som et intarsiaarbeid. Det ligger derfor kun et lag ullstoff i hele flaten.
Framsiden av billedteppene består av et vevet og tovet ullstoff. Jeg farger inn ullstoffet med zenith ullfarger. Fargeprosessen innebærer koking (90grader) av stoffet sammen med fargepigment, såkalt reaktiv farge. Ullstoffet er festet til flere lag vliselin, både gjennom varmebehandling og søm. Som backing brukes et lag solidott.
Framgangsmåten er: først tegnes motivet via mange skisser, oftest både på papir og i photoshop. Via utskrift eller projisering overføres motivet til vliselin. Vliselinet med det påtegnede motivet klippes så opp i deler. Hvert fargefeldt må ha en del. Delene strykes fast på ullstoff med riktig farge. Delene klippes så ut i ullstoffet nøyaktig etter vliselinmalen. Ullbitene pusles så sammen. De løse bitene kan deretter strykes sammen til et helt teppe. Glipene mellom stoffdelene må så syes sammen for hånd.
Bildet under viser teppet ”Tumbeling blocks” under arbeid. Ullbitene er limt sammen med vliselin, men er ennå ikke sydd sammen. Baksiden er brettet opp så tegningen på vliselinen synes.
Bildet under til venstre viser ullbiter klippet og limt til vliseline. Foto IJR
Bildet viser søm av ”skygge mot blomst” Foto Renato Langfeldt
Det er svært mye arbeid med applikasjonene.
På bildet under til høyre hjelper Sigrid Brinch meg med sømarbeid.
Et usydd "By med speil" henger på veggen. Foto IJR
Sigrid og jeg broderer "Grønn versjon etter ukjent" Foto Espen Tollefsen
Se flere bilder under Galleri, prosess applikasjoner og atelier